Romsdal sogelag årsskrift 1665

En merkelig domsavsigelse 1707

Av Herlof Grüner.

        I begynnelsen av sytten hundrede var Lars Iverson (Blix) lensmann i Våge otting. Han var sønn av den forrige lensmann Iver Larsson og født omkr. 1680. Hans far Iver Larson som var født 1635, hadde foruten denne, sønnene Ivar f. 1683, Johan f. 1687 og Kristoffer f. 1690.

        Lensmannen Lars Iverson kom i 1707 opp i en for ham meget alvorlig historie, som kunne kostet ham både liv og formue, men grunnet en eiendommelig rettergang slapp han straff for sin missgjerning.

        Den 10/6 1707 ble det satt ekstrarett på Mæle i Våge, hvor lensmannen var stevnet av Ole Kalsnesset for å ha mishandlet hans sønn Lars Olson så han døde derav.

        En tirsdag en uke før påske, stod lensmannen og grov veiter. Han ble lei av dette arbeide og gikk opp i ildhuset for å varme seg. I det samme kom gutten Lars bærende med en vedbør. Lensmannen ble rasende på gutten da han syntes han tok forliten bør, grep han i håret og sparket han i siden med de svære støvlene han hadde på seg.

        Etter denne behandling ble gutten syk og ble liggende både onsdag og torsdag, fredag og lørdag uten at noen tok seg av han. Søndag syntes lensmannens «husforstanderske» at noe måtte gjøres. Hun tok en båt og reiste heim til guttens foreldre og fortalte at han var blitt syk. Guttens mor Brit Larsdtr. og hans bror Ole Jensson ble med forstandersken tilbake. Lille Lars hadde store smerter og var meget dårlig, men vilde likevel heim. Husforstandersken tok han på ryggen og bar han ned til båten.

        Det var stor fattigdom i den lille fiskerheimen og for å skaffe han litt lys og varme ble han lagt på gulvet foran gruen. Nu fortalte han hvordan lensmannen hadde mishandlet ham. To av naboene Simen Boe og H. Hanson Boe ble tilkalt som vitner. Gutten fortalte at han hadde hatt store smerter siden lensmannen spente ham. Han skrek umanerlig under mishandlingen, men lensmannen var helt rasende.

        4 timer etter at han var bragt heim døde gutten og de to før nevnte vitner var med å synte liket. Han var blå over ryggen og siden, mager og uttært.

        Det ble holdt forhør i saken den 10. og 11. juni.

        Lensmannen kunne ikke nekte sin brutale mishandling av gutten, og de innstevnte vitner bekreftet under ed guttens forklaring. Både husforstandersken og lensmannens bror måtte innrømme at de hadde sett mishandlingen, men var meget forsiktige i sine uttalelser. Retten kom til det resultat at saken måtte utsettes.

        En måneds tid deretter ble liket gravet opp igjen. Det var da så bedervet at de blå merker på ryggen og siden ikke kunne konstateres. Lensmannen var tilstede og han la sin hånd på liket, «men det kunde ikke på Liiget fornemmes nogetsomhelst tegn på at lensmannen var skyld i guttens død.» Det var en gammel tro, at sårene på et menneske som var drept, vilde blø, når morderen berørte liket av den drepte.

        Den 27/7 1707 ble retten satt igjen. Det synes være temmelig opplagt at lensmannen måtte bli dømt. Men han fikk nu anledning til å avlegge sin «salighets ed» på at gutten ikke var død av de spenn han hadde gitt ham.

        Denne edsavleggelse synes å være en lettvint måte for lensmannen å slippe unna saken på.