Romsdal sogelag årsskrift 1975

Drikkehornet fra Eikisdalen

Av Herlof Grüner.

        Etter å ha vært borte på et ukjent sted i omkring en mannsalder kom denne sjeldne og for Romsdalsbygdene enestående antikvitet fram i dagens lys i 1941.

        Det har siden vært skrevet et par avisartikler om hornet. Odd Meringdal skrev i Romsd. Budstikke 1960 11/8 en artikkel hvor han skriver hornets historie så langt han kjenner den og i Åndalsnes Avis 19/4 og 27/7 1974 skriver han en ny artikkel om samme emne.

        Jeg syns ikke forfatteren av disse artikler har så godt kjennskap til hornets historie og da jeg vel er den som i det vesentligste har bragt hornets identitet fram i dagens lys, vil jeg be om spalteplass for følgende opplysninger:

        G. Schøning skriver «I Reise gjennom en del av Norge 1773/75 bind 1, side 124»: «I bemebdte Røe Sogn er mig intet af sådanne Ting forekommet, uden man didhen vil regne et gammelt Drikkehorn som nu forvares på foromtalte Gård Stuebøen, men er dog kommet didhen fra Eikisdal. Jeg lod det hente derfra, for at bese det, og fandt at det år 1628 var blevet udstaffered med det smukt udarbeidede Sølvbeslag, som det nu har, bestående i en breed SølvRing omkring Hornets øverste Kant, en anden ligedan omkring det middelste af Hornet, og 2de fødder, hvilke understøtte det, så det kan ståe.»

        Holtzførster Hans Peter Schnitler, født 1735, død på Vorpenes i Nesset 1803, holtzfører i Romsdal ca. 1761 - 1785. Han gir en mer utførlig og nøyaktig beskrivelse av hornet i sitt manuskript av 1789. Schnitler skriver: «Før jeg slutter vil jeg melde noget om det aftegnede Drikke Horn, som er virkelig en Alderdoms Levning og i sit Slags en stor Raritet. Der findes på Gården Stuebøen i Nesset Prestegjeld, skal være gået i arv fra Arilds Tiid af Slægt i Slægt, nu er det udlagt i arv til afdøde Klokker Bersvend Stuebøens Datter.

        Det er beslaget med 3 trende Sølv Joerer eller Ringer foruden Krantzen, vel udgraveret med Løvverk. Den øverste Ring oven til Mundingen er nesten 2½ tomme bred, Dobbel sammenfoldet, Hvorpå i blandt Løv Værket er Ziirligen udstukket, En Hiort, en Øxe (okse) og en Biørn meget Naturlig. Det mellemste Bånd er tvende Tommer bred - den 3die Ring en god Tomme Bred, det yderste Beslag i Enden tillige med Krantzen er 5 Tommer lang. På det mellemste Bånd er heftet 2de smale runde Sølv Støtter, hver 3 Tommer Høy så det kan ståe opreist. Dette bruger nuværende Paul Stubøen, som fik Enken efter klokkeren, når enten Bryllup eller andre Giæstebuder holdes. Jeg ved det er buden 20 rigsdaler for Hornet, men Familjen er så porteret for at det ikke skal komme i fremmede Hænder. 

        I Året 1628 Blev det Beslaget med Sølv, nu 161 år siden.»

        Schnitler tror at hornet i gammel tid ble brukt ved hoffene «at blæse deres hofsinder sammen med, i krigen for at samle Folket tilsammen en Parade, og man skulde ikke bedrage sig, om man henførte dette Horn blandt de, der blev brugt ved de Kongelige Norske Hoffer i gamle Tider:» Schnitler oppgir hornets størrelse å være: Lengde indre kant 12 tommer og lengde ytre kant 30 tommer. Munningens cirkulasjon 12 tommer og mittens cirkulasjon 9 tommer. På mitre ring er ingravert: ANDERS ERIK.S. ILDRI IFVERS: D. 1628.

        Schnitler nevner at hornet var utlagt i arv til klokker Bersvend Stubøens datter. I skifteprotokollen for Romsdal 1756 finner vi skifte etter klokker Bersvend Semundsønn Stubøen. Han etterlater seg enka Ildrid Pedersdatter og 5 barn. Den nest yngste av barna, Maria, 3 år gammel da skiftet etter faren ble holdt, fikk hornet utlagt på sin part. Det ble vurdert til 4 rdl. Marias formynder var Jon Oppigård. Når hornet ble utlagt til henne og ikke til den eldre bror (halvbror) Semund, skyldes helst at hornet var kommet inn i Stubøætta fra Eikesdal. Navnet Maria skrives også Mari, og det var vel dette navn som ble brukt av bygdefolket.

        Maria tok vare på hornet gjennom hele sitt liv. Hun gifta seg ikke, og døde på Fagerslet 77 år gammel. Det ble holdt auksjon over hennes eiendeler 1830, den 29. 30. og 31. mars på garden Fagerslet. I auksjonsprotokollen nevnes «et her i egnen ualminnelig stort horn med sølvbeslag samt krone på enden og løse føtter og årstallet 1628 og navn Anders Eriks. Eldrid Iversd. Hornet ble solgt på auksjonen til Paul Vike for 12 rdl. 3 ort 12 skl.

        Nå var vi kommet så langt med hornets historie, og det var lite håp å finne flere opplysninger om hornet i offentlige protokoller. I en adressekalender fant jeg navnet H. Vike, Nauste i Romsdal og skreiv til han. Svar fikk jeg kort og greit: «Jeg har mottatt Deres brev av 8/8 d.å. Det er desverre ikke meget jeg vet om nevnte drikkehorn, kun at det for ca. 100 år siden ble solgt til en Rønneberg i Ålesund. Håper De der kan få nærmere rede på Hornet»

        Jeg hadde før fortalt Peter Solemdal, Romsdalsmuseets bestyrer,  om dette hornet, og da han kom til Trondheim en tur denne høsten, viste jeg han brevet fra H. Vike. Solemdal erklærte straks at han ville foreta undersøkelser hos nevnte familie i Ålesund. Dette var i november 1941. Før dette ble gjort, var Solemdal i Oslo på et landsmøte i Norske Museers Landsforbund.

        Under dette møte viste direktør Thor B. Kielland fram et praktfullt drikkehorn, som museet nylig hadde kjøpt. Han beskrev hornet med sølvbeslag, inskripsjon og årstall. Direktøren sa også at de hadde intet kjennskap til hvor hornet hørte heime og hvem som var de opprinnelige eiere. Jeg satt der og hørte på dette sa Solemdal, og syntes jeg hadde hørt denne beskrivelse av hornet før. Da direktør Kielland var ferdig med demonstrasjonen av hornet, gikk Solemdal bort til han og sa at han muligens kunne skaffe opplysninger både om hornets historie og eiermann. Neste skritt var at jeg sendte Schnitlers beskrivelse av hornet til direktør Kielland. Han svarte tilbake at denne beskrivelse stemte nøyaktig med hornets størrelse og de oppgitte mål. Kielland skriver: «En gjenstand, den være så smukk den være vil, får unektelig øket verdi når man også kjenner dens historie.» Han bad om å få tilsendt alle de opplysninger jeg hadde om hornet.

        Konservator Thv. Krohn-Hansen fikk i oppdrag å publisere hornet på en vitenskapelig måte. Hans avhandling er inntatt i «Årbok for Kunstindustrimuseet Oslo 1937/1943. Det ble også utgitt et særtrykk av denne avhandling: Thv. Krohn Hansen: Et Trøndersk drikkehorn fra Renessansen.

        Thv. Krohn-Hansen skriver: «Hornet har krav på interesse ikke bare fordi drikkehorn fra Renessansen hører til de store sjeldenheter, men først og fremst fordi det representerer et stykke nydelig kunsthåndverk og fordi dets historie lar seg følge opp gjennom tiden. Endelig synes hornet å kunne bli av en ganske spesiell betydning i en diskusjon om et av de mange problemer norsk renessansegullsmedkunst byr på. Med sin ganske imponerende størrelse, lengden langs ytre krumning måler 75,6 cm. og munningens diameter 11,7 cm., kan hornet neppe stamme fra hjemlig norsk kveg, men må antas å være innført i likhet med mange middelalderske drikkehorn, som i enkelte tilfelle har kunnet la seg bestemme som stammende fra mellomeuropeiske kvegraser og bisonokser». Videre gir konservatoren en nøyaktig beskrivelse av hornets sølvbeslag og dekorasjoner. Det vil bli alt for langt å ta med dette her. Et lite avsnitt må vi likevel ta med: En tredjedel fra hornets spiss er et sølvbeslag som ikke syns å høre hjemme der. Beslaget ble løsnet og da viste det seg at beslaget skjulte et stygt merke etter et hugg. Etter som det viser seg at dette beslag er ringere både i kvalitet og dekor enn de øvrige sølvbeslag på hornet, må vi helst gå ut fra at denne molest hornet har fått, er skjedd etter at Anders Eriksønn fikk hornet sølvbeslått i 1628. Det kunne gå hårdt for seg både i gjestebud og sammenkomster.

        Schnitler skriver i sin omtale av hornet, at det i gammel tid ble brukt ved hoffene, at blæse deres hoffsinder sammen med, i krigen for å samle folkene tilsammen en parade o.s.v. Dette nevner Krohn-Hansen i sin avhandling som et kuriosum og et eksempel på hva fantasien kunne få til. Det er neppe holtzførsterens fantasi som her kommer til uttrykk, men historier han har hørt fortalt av folk i bygda. Schnitler gir gjennom sine arbeider inntrykk av å være en meget nøyaktig og samvittighetsfull mann. Hornet kan være langt eldre enn fra den tid da Anders Erikson fikk det sølvbeslått. Det er et eiendommelig treff at det i en nærtliggende bygd, Rennebu i Sør Trøndelag var et berømt drikkehorn, som av eieren ble utstyrt med sølvbeslag 1631. Dette horn har denne inskripsjon: «Anno 1631 Aren Engelsønn. Guri Iversdatter. Engel Arensønn. Dette horn måler fra mundingen til den sølvbeslåtte spiss 49 cm. og omkring åpningen 24 cm. Anders Eriksønn Eikesdalens kone var ble han av underretten dømt til å miste sitt hovedlodd (formue) og rømme lenet. Denne dom b!e ved lagtingsdom 6/6 1736 forandret til at han skulle arbeide i Trondhjems tukthus. Vi må håpe han snart slapp ut derfra igjen.

        Semund Paulsen Stubø var klokker i Rød til han var omkring 90 år gammel, og han var en aktet mann i bygda, ulastelig i all sin ferd. Det er ikke holdt skifte hverken etter Semund eller kona. Hennes navn er ukjent. 1728 nevnes at klokkeren var over 80 år, og tjenesten ble utført av klokkerens sønn Bersvend. 1735 søker klokker Semund Paulsen om at sønnen Bersvend må bli klokker. (Bispeark. pk. 94). 1737 må klokkeren være død for da bygsler sønnen Bersvend 1 våg fisk i Stubøen og er da ansatt som klokker. Bersvend Semundsønn er ikke nevnt i folketellinga 1701, så han må være født etter dette år.

        Klokker Bersvend Semundssønn var første gang gift med Ingeborg Andersdatter, død 1740/43. Bersvend gifta seg igjen med Ildrid Pedersdatter Oppigard fra Eikisdal. (Navnet hennes er skrevet Ildrid og Mildrid i de forskjellige kilder) Hun var datter av Peder Aslaksønn Oppigard og hustru Ildrid (eller Mildrid) Bårdsdatter Frisvik. De hadde 6 sønner og 4 døtre og Ildrid var nr. 7 av barna: Klokker Bersvend Semundsønn Stubø døde 1756. Det er holdt skifte etter han d. å. Enka var Ildrid Pedersdatter. Barn i hans to ekteskap var:

        1. Semund Bersvendsønn født 1740, død på plassen «Velten» under garden Hagen hvor hans søster var gift med Hans Knuts. Hagen. Semund døde 1814, skifte etter han 1815 7/1. Han var ikke gift og arvingene var hans søsken. 

        2. Ingeborg Bersvendsdatter, født 1748 gift med Torfinn Knutsønn Syltebø 1775. 

        3. Ildri Bersvensdatter, født 1750, gift 1787 med Hans Knutsønn Hagen. 

        4. Marie (Mari) Bersvendsdatter, født 1753. Hennes formynder var Jon Oppigard. 5. Margrete Bersvendsdatter.

        I skriftet etter Bersvend Semundsønn er nevnt et sølvbeslått horn, vurdert til 4 riksdaler og utlagt i arv til den 3 år gamle Mari Bersvendsdatter. På gården Stubø var det i 1756 10 kuer, 7 ungnaut, 16 geiter, 31 sauer og 2 hester. Garden hadde også smie med redskap, 1 stor båt og 2 mindre båter. Garden var godt forsynt med ting av kobber og messing. Der var 4 sølvskjeer og 1 sølvstaup. Av Eldrid Iversdatter og Aren Engelsønn Hols kone het Guri Iversdatter.

Kan disse to være søstre?

        Holshornet ble i 1929 kjøpt for 20.000 kroner og forært kronprinsparet i bryllupsgave.

        Som nevnt er Eikesdalshornet blitt sølvbeslått i 1628 og Holshornet 1631. En sammenligning av de to horn vil mulig kunne vise at det er samme gullsmed som har utført arbeidet med begge.

        Disse to drikkehorn dukker opp samtidig i gamle tradisjonsrike og selvbevisste bondemiljøer. Det vil være av stor interesse å få undersøkt ætta til Aren Engelsønn på Hol og kona Guri Iversdatters ætt. Det kan godt være mulig at begge disse horn kan føres tilbake til samme ættesamfunn.

        Det vil være av interesse å få vite mest mulig om de ætter og personer som har hatt tilknytning til hornet. Jeg har dessverre bare gjort noen notater av lensreknskapene og skifteprotokollene vedkommende Nessetbygdene, så mine opplysninger blir mangelfulle. Videre arbeide med disse ting må redaksjonen for «Nessetboka» kunne ta seg grundig av.

        Klokker Semund Paulsen Stubøen.

        Semund Paulsen bygsler 1 vog fiskeleie i Stubøen den 3. mai 1679. Eier av garden var Veøy kirke. Semund Paulsen var født på Rød omkring 1648. I folketellinga 1664/66 er hans alder 10 år og 1701 er han oppgitt å være 55 år gammel. Den siste oppgave må helst vere riktig. Han var da klokker i Rød sogn og kunne kontrollere prestens opplysninger i tellingslista. I tellingslista 1701 er nevnt at Semund hadde to sønner Paul og Bjørn, 11 og 8 år gamle. Han kunne også ha døtre men kvinner er ikkje med i tellinga. Sønnen Paul var med i «Den store nordiske krig» 1709 - 1720. Han er nevnt i rullene under kaptein Schielderups kompani som Povel Simensen Stubøen. Han var ikke den eneste soldat fra Langfjordsbygdene. Det er i rullene nevnt 55 mann med gardsnavn fra disse bygder. Paul var en av de soldater som kom heim igjen. Etter han kom heim, må han ha gifta seg med ei enke, for han ble satt under tiltale for å ha begått leiarmål med sin stifdatter. Dette var halseløs gjerning, men som gammel frontsoldat fikk han kongens pardon. 1736 var han igjen ute på galeien med Siri Olsdatter. Nå bøer var det: Arnts sande kristendom, en bibel og en postil og Peder Lassens forklaring over Bibelen. 

        Boets nettoformue ble 272 riksdaler.

        Etter mannens død gifta enka Ildrid Pedersdatter seg med Paul Johansen som flytta til Stubø. Hvor han var fra, har jeg ikke funnet i de kilder jeg har. Ildri Pedersdatter døde 1796 som enke for annen gang. Barn av hennes to ekteskap var:

1. Semund Bersvendsønn.

2. Mildri (Ildri) Bersvendsdatter g.m. Hans Knutsønn Hagen.

3. Mari (Marie) Bersvendsdatter.

4. Margrete Bersvendsdatter gift med Peder Juul i Kristiansund.

5. Ingeborg Bersvendsdatter g.m. Torfin Syltebø.

6. Ingeborg Paulsdatter g.m. Lars Hansønn Indre Bugge.

7. Ingrid Paulsdatter Paulsdatter g.m. Jon Olsønn Stubø.

8. Eldrid Paulsdatter g.m. Aslak Halvorsønn Rød.

        Ildrid Pedersdatter etterlot seg en nettoformue på 390 riksdaler så hun var i gode økonorniske kår.

        Mari Bersvendsdatter var 3 år gammel da hun arva hornet i 1756. Hun døde på Fagerslet i 1829 eller begynnelsen av 1830. Det ble holdt auksjon over hennes eiendeler på Fagerslet, de tre siste dager i mars og da ble hornet solgt til Paul Larsøn Vike for 12 rdl. 3 ort og 4 skl. Kjøperen var Maris salvsøstersønn.

        Hornets videre vandring fra Paul Vike til Rønneberg i Ålesund har mindre interesse for denne historie, men vi må være takk skyldig den «garasjeeier» som tilbød og solgte hornet til en offentlig institusjon som hadde råd til å kjøpe hornet og anledning til å oppbevare det for fremtida.