Romsdal sogelag årsskrift 1967

Utdrag av lensregnskapenes bøtelister (sakefallslister) fra år 1600 og utover

Av Herlof Grüner.

        1600 fikk Anders Gunders. Tjelle ei stor bot på 30 rdl for at han bedrev kjetteri sammen med Ragnhild Sira. Det var vel helst tilbakefall til katolisismen de to hadde bedrevet.

        1600 Tor og Knut Syltebøen overfalt Peder Ravns tjener og tok fra han hans verge. (kårde). De måtte bøte 12 rdl. 1600 Hans Kjersem og Peder Jons. Bjermeland lot seg leie av Torkel Løvik til å reise til Nordfjord og søke råd hos en «ronekvinne » (runekvinne ?) der, for Torkels sønn som lå syk. Disse to leiekarene fikk 10 rdl. i bot for reisen.

        1605 Johannes Skiri hadde lagt utnavn på alle bønder i Isfjorden og kalt disse for «vattenkager». (vasskaker). Botens størrelse er ikke nevnt.

        1607 Ola Otters. Hjelset ble uforlikt med Tron Møkkelbostad og slo han i ryggen med en øksehammer. Dette kostet han 3 rdl.

        1613 fikk kaksen Peder Holst på Kalsøya under Nesje 2 rdl. i bot for at han fikk barn med sin egen festemø. Boten var usedvanlig lav.

        1623 En bonde på Reknes, Siver (Sjur) Størkersønn kom i skade for manndrap og var rømt bort. Buet etter han ble vurdert av lagrettesmennene Erik Nilsønn, lensmann i Fanne, Knut Nesje, Jon Berg, Oluf Sølnes, Oluf Lillevik og Gunnar Gjetnes.

        Hele buet hans bestod av: 1 hest 2 rdl., 1 ku 2 rdl., 1 kvige 1½ rdl., 1 lam ½ mark og 1 gammel kjel ½ rdl., 2 gamle dyner med noe fjær 1½ rdl. Han eide også 1/8 part i 2 sager, og en sag sammen med Søren Molde. Drapsmannes mor og to søstre eier 1/8 part i sagene. 1 tønne korn var verd 4 rdl.

 

        1613 hadde mannen på Hamre i Eid diktet en (Bjørnevise) smedevise om sin nabo Bård i Torvik. Bård meldte han for dette, og Størker fikk en bot på 3½ rdl. Det var omkring 1½ kuverd.

        1614 er Oluf Malmedal stevnt for retten. Tiltalen var at i 1612, da skottene kom inn Romsdalen «var han icke følgeachtig och droge imod Rigens fiender, som drog gjennem Rumsdalen» men sa «at det wår ickun Kielling sualder. (kjerringskvalder). Boten var liten for en så alvorlig forseelse, bare 4 rdl.

        1615 fikk Laurits Nielssøn i Bud halv mannebot, 16 rdl. for at han slo ihjel Hermann Hambse i nødverge.

        1619 fikk Semund Malme 7 rdl. i bot for at han slo Karen Sande i «sit ansikt». Iver Sande som helst var Karens mann, slo Semund Malmedal et slag på kjeften og det kostet han 3 rdl.

        1619 måtte Peder Stenersønn bøte 4 rdl for at han skar Oluf Olsønn i Bud med kniv.

        1619 Marit Pedersdotter fra Bolsøy ble trolovet med Knut Hatlen. De gifta seg, og Marit gikk «åbenhåret» til kirke på sin bryllupsdag, som det sømmer seg for en ukrenket jomfru. Men så kom barnet fortidlig, og hun ble stevnt for retten for å ha gått åbenhårit til kirke enda hun av «forkrenkit». Hun fikk en forskrekkelig stor bot, hele 15 rdl. for dette, bortimot en halv mannebot. Bota var på hele 7 kuverd. Det var slik at unge jenter som ikke var krenket, skulle gå med nedslått hår på sin bryllupsdag. Enker skulle ha lue og «krenkede» piker skulle også ha lue på som fortalte om hennes feiltrinn.

        1619 Anders Hansønn i Bud fikk 8 rdl. i bot for å ha kalt Ingebrigt Fitten for en merraflåer. Samme år fikk Oluf Pedersønn Dale 5 rdl. i bot for at han stakk Ingebrigt Fitten med kniv.

        1620 fikk Ingebrikt Fitten 7 rdl i bot for at han rev Oluf Dale i hans skjegg og slo hannem blodig i ansiktet på nyttårsaften.

        1626 fikk Laurits Rasmussøn Bø hele 20 rdl i bot for noe smør i en dall han tok fra Oluf Kjersem.

        1626 Anders Hatlen slo i hastighet sin bror et øksehammerslag. For dette måtte han bøte 3 rdl. så han slapp billig.

        1630 var det en forferdelig masse snø som drev skogens dyr inn til gardene. Alle dyr var kongens eiendom og fredet. dyrene var selvfølgelig hjortedyr, og det måtte være masser av disse i Romsdalsbygdene i denne tid. Boten var 7 rdl for å drepe en hjort. Vi tar med noen av de som ble bøtelagt:

        Torkel Krokset og Peder Helset drap to dyr, bot 14 rdl. Botens størrelse svarte til det som en halv våg jordegods kostet i kjøp og salg. Knut Bjørnsønn, Jakop og Oluf Nesje 1 dyr. Tore Anders. Hestad for et dyr han solgte til hr. Jørgen i Bud. Hr. Jørgen var presten i Bud.

        Anders Oluf Ås for 3 dyr han skjøt, 21 rdl. Trond Sylte for et dyr han drepte mot loven i det store snøfall. 1 rdl. Ingebrikt og Jens Tornes 14 rdl for 2 dyr. Kolbjørn Ås og Erik Hoset for hver 1 dyr, 7 rdl. Nils Warhoel for 1 dyr, 7 rdl. Oluf Hovdenak og Lasse Vågseter for 3 dyr, 21 rdl. Knut Malo for 3 dyr, 21 rdl. Halvor Mittet og Knut Ivers. Staurset for 1 dyr, 7 rdl. Knut Skjegstad og Peder Helset for 1 dyr, 7 rdl. Anders Sebjørns. Vold for 2 dyr, 14 rdl. Iver Knuts. Misund for 4 dyr, 28 rdl.

        1634 Kristoffer Ols. i Bud 1½ rdl. i bot for at han meget lite stakk Knut Ols. i Bud med kniven. Det har nok vært et større slagsmål for Knut Ols fikk samme tid en bot på 4 rdl. for at han stakk en Mogens i armen.

        1634 ble Tallak Knutsønn dømt til 3 rdl. i bot for at han etter prædiken i Bud kirke spydde på kirkegarden, og for at han slo Johan Nilsønn i Frichøen måtte han betale 2 mark sølv.

        1636 ble en streng vinter med et usedvanlig snøfall. Det ble enda verre snøfall nå enn i 1630. Fra alle bygder ble mange personer bøtelagt for at de avlivet hjortedyr som tydde inn til gardene, utsvoltne og fra seg av sult. Enkelte menn ble straffet for å ha drept opp til 5 dyr. Dyrene var som nevnt fredet og hørte kongen til. Sjølsagt var ikke kongen og hans venner i Romsdalsskogene og drev noen jakt. Det være seg langt i fra. Kongens embedsmenn fikk vel retten til jakt og fangst og vilde ha dette for seg selv. Norske bønder ble utplyndret til det siste for å ha drept dyr i egne odelsskoger. Her kom også et annet moment inn. De utsvoltne dyra kom inn til gard og hus, de følte at her var mat og varme å finne. Men bøndene hadde ikke et høystrå til overs, det ble vel lite til deres egen buskap når det led utpå våren. Når så disse arme dyrene lå rett utenfor deres egne stuedører og svalt og fraus ihjel, er det ikke rart om de for å slippe elendigheten, hjalp dyrene ut av pinen. Bøtene var store, hele 7 rdl. pr. dyr. Det ble hundrevis av riksdaler inn i kongens kasse, dette umettelige dyp, som aldri gav noe, men stadig kravde mer.

        Iver Knutsøn i Misund drap 4 dyr. Han ble dømt til å betale i bot 8 ørtuger og 13 mark som er 7 rdl. Tilsammen ble boten 28 rdl. men hele hans bo kunde ikke strekke til å betale alle disse pengene. Kona hans hadde noe odelsgods i Misund og av dette godset ble det utlagt til kongen 2 pund fiskeleie, en mindre gard.

        1635 var skarpretteren og gjorde sin gjerning i Romsdal. Han hette Anders Rasmussøn og fikk 6 rdl. for at han «Parteret en Compan och Landstryger Neffnlig Niels Thomessenn, som Mørde och ihjelslogh sin Eghen Høstue, huis epter ingen dele fantes Vden 2 Noghne Børen». Foruten de 6 rdl. skarpretteren fikk for sitt arbeide, fikk han også ½ rdl. for leie av sverdet som han skulle levere til byfogden. (Trondheim). Disse penge fikk skarpretteren utbetalt på retterstedet, og det ble senere tatt et tingsvitne om dette som ble brukt som kvittering i kongens regnskap.

        At det kunne være farlig å snakke om sine naboer, ser vi av følgende sak fra 1636: Kolbjørn Anders. Svinøen, Hans Askilds. Bæøen, Ola Rasmuss. Hoel og Elling Amunds. Ås rodde sammen til fiske. Underveis pratet de om sine naboer med «foract och nefnit vid Nafn och Kaldet dennem Arminger och en part Niddinger, som siden dennem er kommit dem for øre, och være dennem giort til foract.» Boten ble hele 20 riksdaler.

        1637 ble Ola Olsønn i Bud trolovet med Berit Jonsdatter. Siden ble det kjent at Berit var en tremenning av Olas første kone som hette Berit Larsdatter. Dette var slektskap som ble regnet for blodskam. Ola ble for denne ulykkelig hendelse dømt til landflyktighet.Han eide intet, men slekt og venner akkorderte med fogden, og de betalte for han en bot på ½ rdl. Boten var svært liten, så skriveren har innsett urettferdigheten i å følge lovens ord og bokstav. De to kaveringsmenn gikk det verre med. De måtte bøte, den ene 7 rdl. og den andre 8 rdl. for at de hadde kavert for at det intet var i veien for ekteskap mellom disse to personer.

        1639 finner vi at Ole Mortensøn var innvåner i Skjørna og residerende i Bud. Thomas Knutsønn og Niels Jenssøn var innvånere i Trondheim og residerende i Bud.

        1639 hadde Lars Gjertsønn Nerland fortalt at Niels Male hadde spydd i kirken. Dette var ikke sant, og Lars måtte bøte med 2 rdl.

        1653 fikk Størker Olsønn i Bud 12 rdl. i bot for leiermål med klokkerens datter i Bud.

        1651/53 er en mengde leiermålsforseelser. Vi tar med noen av disse: Jon Anders. Sollis kvinne kom fortidlig. Bot 2 rdl. 1 ort. Thomas Willums. Schodt på Molde leiermål med Ane Arnesd. Han bøter for begge etter ytterste formue 13 rdl.

        Mats  Gribbestad leiermål med Mali Torkildsd. Bøter for begge 12 rdl. Johannes Johans. Tjelle leiermål med Eli Stensd. Han bøter for begge 7 rdl. Aslak Knuts. Siras kone kom fortidlig. Bøter 2 rdl. Knut Arnes. besovet sin festemø Berit Knutsd., bot 2 rdl. 1 ort. Elling Skjelbostad leiermål med Ane Søfrensd. De var beslektede i tredie ledd på begge sider. Bot 2 rdl.

        1653 Gjert Lervoll stakk Oluf Merringdal så han måtte gå tilsengs. Bot 6½ rdl. 12 skl.

        1653 Elling Mjelva gikk inn til sin bror Oluf Brude og slo han blodig og blå så han måtte ligge ved sengen og ingen hadde trodd hannem livet. Bot 20 rdl.

    1653 På Alnes inne i Romsdalen bodde en mann som hette Jon Alnes. Fornavnet er utydelig, men må være Jon. Han var nå i 1653 død. Før han døde, hadde han gjemt pengene sine oppe i fjell og ur. En jente på garden, Marit Nilsdatter hadde holdt øye med Jon og hans foretakender. Sammen med en soldat Iver Knutsønn fant hun pengene som utgjorde ca. 250 riksdaler. En stor formue på denne tid.

        Så gikk det slik til at Iver kom i skade for å drepe en mann. Han ble stilt for retten og dømt til døden og halshogd. Hans eiendele skulle deles slik at kongen fik 2/3 parter og odelsmannen over jordegodset der Iver hadde tilhold, fikk 1/3 part. Denne odelsmann var Kristoffer Nilsønn i Våge i Veøy. Han var i sin tid den største jordegodseier i Romsdalen. Han fikk et kolosalt jordegods i arv omkring 1638. Det var på omkring 138 våg fiskeleie. Det utgjorde 46 fullgarder på hver 3 våg fiskeleie. Kristoffer Nilsønn hadde vært fogd i Trøndelag, men flyttet til Våge i Veøy og busatte seg der. Sønnen var presten Anders Kristoffersønn som var født i Våge og ble prest i Grytten. Anders Kristoffersønn var av ætta Lem og brukte dette navn i egne underskrifter.

        De utgifter kongen hadde på drapsmannen Iver Knutsønn var flg.: Iver satt fengslet i 15 veker, av den grunn at den dreptes arvinger mente at en pike, førnevnte Marit Nilsdtr. hadde vært «i råd» med Iver ved det drap han hadde gjort. Arvingene anla prosess om dette. Drapsmannen Iver møtte i retten og fritok henne aldeles for å ha visst noe om drapet. Hun ble fri, og han øyeblikkelig halshogd. Fogdens tjener fikk 2 rdl. for å reise til Trondheim og hente skarpretteren, som fikk 5 rdl. for å hugge hodet av Iver.

        1654 Oluf Olufs. Molde begikk leiermål med Gjertrud Rasmusdtr. Han måtte bøte 8 rdl. for dette. Hun fødte i dølgsmål og ble straffet på livet. 

        1654 Johannes Sjørseter hadde i langsommelig tid huset en fredløs mann og ble dømt til en bot på 10 rdl. for dette.

        1654 Iver Stubøen stakk en mann i julefreden og ble dømt til en bot på 13 rdl. 1 ort.

        1654 Erik Torkildsønn Årset stakk Jon Knutsønn Reiten med kniv og bøtte 6½ rdl. 12 skl.

        1654 Botel Gjertstønn som tjente på Nordmøre, drap et kvinnfolk der og ble straffet på livet. Han hadde tjent flere år hos Paul Rød og hadde tilgode hos han 11½ rdl. ½ ort.

        1654 Sevald Alnes stakk Tomas Myrabøen så han måtte tilsengs. Bøter 6½ rdl 12 skl.

        1655 Johan Olsønn Jelt drap en mann i nødverge på Romsdalsmarkedet. Bot 7 rdl.

        1655 opptatt et tingsvitne ang. ungkar Rasmus Rasmussøn som har drevet ulovlig handel i Bud uten å være borger i Trondheim.

        1656 konfiskert 8 tønner tjøre på Romsdalsmarkedet. De var falske.

        1656 Sjur Haukeberg stakk ufrivillig Erik Eide med en kniv. Bot 7 rdl. Tore Peders Moen stakk uforvarende Iver Sæbø i armen. Bot 4 rdl. Jon Høyem overfalt Bjørn Rypdal med tørre hugg og slag. 3 rdl. Peder Herje hadde begått 3 leiermål. Han hadde betalt bøter for de to første og ville nå gifte seg med den tredje kvinne Birgitte Styrkersd. Alfarnes.

        1658 ble Jon Anderson Kleives datter Ingeborg dømt til å bøte 10 rdl. og rømme lenet for leiermål med sitt søskenbarn Knut Jonsøn Kleive.

        1659 ble et løst og ledig kvinnfolk for sine udyders skyld dømt til å rømme lenet. Hun ble likevel boende der. Så ble hun fengslet og skulle hudstrykes til kagen, men da ingen bøddel var i lenet, ble hun sittende fengslet i 13 veker. Kostpenge for henne var ½ rdl. for veka. Det ble leid en bøddel fra Bergenhus len, og han fikk 4 rdl for å kagstryke henne.

        1684 ble 3 mann fra Harøy og noen bønder bøtelagt for at de ikke i tide tilkjennegav at et islandsk skip var strandet. De bøter tilsammen 7 rdl.

        1685 ble Anna Hansdatter Ås fra Vågø otting henrettet for fosterdrap. Hun var aldeles utfattig.

        1694 kvitterer mestermannen Hans Pedersønn for å ha kagstrøket 2 kvinnfolk. Han hadde 2 rdl. for stykket. Den ene av kvinnene hette Hille Pedersdtr. og den andre Ingeborg Olsdtr. fra Grytten. Mestermannen Hans Pedersønn bodde på Sunnmøre.

        1697 er det holdt arveskifte etter gardmannen Ola Iversønn Lund i Veøy som omkom på sjøen. Buet ble verdsatt til 47 rdl. 8 skl. Han eide 5 pund fiskeleie i Lund verdsatt til 30 rdl.

        Ola Iversønn var fra Gjeitnes og var blitt gift med en gammel enke i Lund. Hun var omkr. 70 år da dette hendte. Far til Ola var Iver Olsønn Gjeitnes. Broren het Knut Iversønn Gjeitnes og en søster Ingeborg Iversd. gift med Hans Eriks. Solemdal. Ola Iversønn var vel ikke mer en halvparten så gammel som den 70 årige enka han ble gift med. Enka hadde hos seg en halvsøsterdatter Berte Knutsdtr. Ola og Berte passet nok bedre sammen enn Ola og den gamle enka, og resultatet ble at Berte ble med barn. Her var gode råd dyre, og Ola og Berte bestemte seg å rømme fra det hele og la det se ut som en ulykke. En stormdag dro Ola og jenta ut på fjorden for å dra en line de hadde stående og da de ikke kom tilbake, trodde alle at de hadde druknet og slik var det at skifte ble holdt etter Ola.

        Men de to hadde tatt kysten fatt sørover. Ola hadde vært soldat under Gyldenløve, og nå mente han å oppsøke denne for at han kunne utvirke benådning. Gyldenløve var en hjelpsom mann, ikke minst mot sine soldater, og folk hadde stor tiltro til han.

        Disse to kom seg sørover til Sognefjorden, rodde inn til Lærdal. Da var pengene deres slutt, og de så seg ikke syn å komme videre over fjellet og til Østlandet for å oppsøke Gyldenløve. Her i Sogn var det ikke mulig for Ola å tjene noe og han måtte ta den tunge beslutning å reise heimatt. Jenta, Berte Knutsd. fikk opphold hos en bonde i bygda, på Nedre «Errj», og også var prestens medhjelper der.

        Ola kom omsider heim til Lund, og han ble øyeblikkelig arrestert. Kona til Ola roste sin mann, han var snild og skikkelig, og hun ville gjerne leve sitt liv ut sammen med han.

        Han ble dømt til å halshugges, både ved underretten og lagretten i Trondheim og kongen avslo benådning. Han satt  fengslet fra 30. juli 1697 til 21. februar 1698 da han ble henrettet. Retterstedet er oppgitt å ligge en mil fra fogdgarden Gjermundnes. Det var vel helst i nærheten av garden Lund. Han fikk den ære å bli rettet med sverd. Bøddelen hadde kvittert for sin betaling for arbeidet. Det var 4 rdl. Navnet på bøddelen var nå Bård Jakopsønn. Jenta som ble med barn vet vi ikke mere om. Hun ble helst dømt av retten i Sogn og måtte sikkert legge sitt hode på blokken for sine synders skyld.

        Alle disse dommer som er avsagt mellom 1604 og 1684, er dømt etter Kristian den 4 norske lov. Før den tid gjaldt Magnus Lagabøters landslov av 1274/75. Kristian den 4. lov var bygget på landsloven og for en stor del overensstemmende med denne.

        1687 kom Kristian den 5. norske lov og denne var i en vesentlig grad strengere enn de førnevnte lover i det tortur nå ble brukt ved henrettelse av delikventer. 1748 ble sist nevnte lov ytterligere skjerpet. Pietismen ledet lovmakerne og enkelte henrettelser ble til de rene orgier i tortur og pinsler. Det het at disse skrekkelige scener skulle være den dømte til straff og andre til skrekk og advarsel. I dag heter det generalpreventive hensyn når straffeutmålingen blir hensynløst streng.

        «Folkeminne fra Romsdal» ved Olav Rekdal, trykt i Molde 1933 side 165 forteller et sagn fra Måndalen:

        Nede i Sæbøfjøra stod det et naust som kaltes Skeidsnaustet. Det var både stort og bredt og bygget av grovelig stort tømmer. Stokkene var mest femningen i tjukkenden. Han som bygde naustet hette Eillan og var fra Heimigarden på Skeide. Far hans var død og moren som hette Mari var gift igjen med et stort troll av en kar. Stykksønnen Eillan plaga han støtt og stadig. Engang var de bedt i et bryllup i Søvik alle tre. Berre han Eilling og stykkfaren hans reiste dit. Mora sa til han Eilling før de reiste: «Tek det te att no ta trøille, so er det best du ryr’n uti auekrånå på de». Da stykkfaren hadde fått et par glass begynte han å egle seg inn på han Eilling. Denne tok att og stykkfaren låg dau på flekken. Eilling for nå heim og fikk skreppa full av mat og dro til Sverike. En kar fra Måndala som var med i krigen mot Karl den 12 traff Eilling i Båhuslen. Han var gift der og hadde gard.» Dette er et kort utdrag av fortellingen om drapet på Skeide. Her må to personer fra samme gard være blandet sammen. I lensregnskapenes bøtelister for 1620 finner vi flg. «Oluf Skie ihjelslaget sin stedfar ibd. og er derfor avdømt med livet og forbrut; sitt gods og anslagen i penge med jordegods 16 mark fiskeleie til 21 rdl. 1 ort.

        Han som drap stykkfar sin, hette Ola og ikke Eiling og han kunne umulig leve omkr. 1715 da denne soldaten fra Måndalen traff han i Båhuslen. Så går vi framover i tida og for 1715, 95 år senere, finner vi følgende notat: «1715 10/7 vurdering og deling i Elling Jørgensønn Skeides bu, som i sitt ekteskap har begått leiermål med Marit Andersdatter. Kona hans hette Guri Knutsdatter. Buet etter han ble vurdert til 40 rdl. gjeld var 30 rdl. og netto i behold 10 rdl. Halvparten av dette tilfalt kongen og den andre halvpart hans kone Guri. I Romsdals Justisprotokoller vil en finne saken mot Elling pådømt. Han kunne neppe bli dømt til landsforvisning for han hadde kone og mange barn. Han kunne ha rømt fra hele saken og senere kommet heim igjen, etter kongl. benådning, for han døde på Skeie i 1732 som enkemann. Han hadde 7 barn, Jørgen, Knut og Ola, Berit, Synnøv, Guri og Marit. Det er vel han som har bygd dette overlag svære naustet som segna taler om.

        Disse notater jeg her har gjort er bare en liten del av alt vi kan finne i kildene. Først har vi lensregnskapene fra 1597 og til enevoldsmaktens innførelse 1660. Fra den tid finner vi stoffet i Amtstueregnskapene fremover til 1685 og etter den tid har vi Romsdals Justisprotokoller hele tiden fremover.

        Utover 17-hundre tallet er det avsagt en mengde dommer og mange dødsdommer. Underretten som avsa den første dommen turde ikke annet enn å følge lovens ord og bokstav i ett og alt. Når loven sa at det skulle være dødsdom, så ble denne brukt, men retten henstiller alltid saken under kongens nåde og barmhjertighet. Særlig var det ofte unge jenter som ble med barn og ikke turde røpe sin tilstand hverken for foreldre eller presten, noe de etter loven var pliktige til. Unnlot de dette, og barnefødslen kom på dem om natten eller når de var alene, så ble dette betraktet slik at de ville skjule sin tilstand og føde i dølgsmål. Heldigvis ble mange benådet fra livsstraff og innsatt i spinnehuset (kvinnefengslet) på livstid, men kom som oftest ut etter noen år. Fogdene Eeg, både far og sønn, var humane og kultiverte mennesker som gjorde hva de maktet for å formilde straffen.

        På Vågstranda fikk 2 unge jenter barn uten å ha snakket om det på forhånd. De ble begge dømt for underretten til døden. Far til den ene jenta, en av bygdens mest aktede menn, tok seg så nær av dette at han tok livet av seg. Begge jentene fikk av kongen straffen forandret til fengselsstraff.

        Så skal vi ta med en liten nærmest dagligdags hendelse på Veøy kirkegard, i året 1770. Et kvinnfolk som hette Marit Jonsd. hadde en sønn Ørge Ellevsønn som var hos Ingebrigt Gribbestad. Gutten tok en pung med noen få skillinger i fra sin husbonde, og disse skillinger gav han til mor si. Gutten var bare 7-8 år så han forstod vel ikke hva han hadde gjort.

        På Gribbestad ble et herrens hus da de oppdaget at pungen med disse få skillinger var borte. De dro etter kjerringa og fant pungen hos henne. Så dro de til presten Røring som øyeblikkelig varslet fogden og forlangte strengeste straff over kjerringa. Hun ble stilt for retten og ble dømt etter tyvebolken til å piskes offentlig. Guttungen fikk samme straff.

        Å bli pisket offentlig var en ganske allminnelig straff som særlig ble brukt for å straffe jenter som ikke kunne betale sine 6 riksdalers leiermålsbøter. Denne straff var ikke bare en forferdelig tortur, men var i høy grad livsfarlig. Noen døde av skrekk og smerter. Andre fikk betennelse i sårene og døde av det. Noen ble helseløse og kom aldri over følgene av piskingen. Dette å miste sin hud eller strykes til kagen bestod i at vedkommende fikk 27 slag av dertil egnede og preparerte ris. Når det gjaldt uærlige personer ble piskingen utført av bøddelen. For mindre forseelser kunne piskingen gjøres av en dertil villig person. Risene, det var vel helst bjørkeris, ble lagt i saltvann. Saltvannet gjorde risene myke og seige og saltvannet sved grusomt i sårene. Dertil kom at saltvannet skulle forhindre at det gikk betennelse i sårene.

        Det er eneste gang at vi har funnet at en slik straff ble fullbyrdet på Veøy prestegard eller kirkegard, men det er vel bare en tilfeldighet at det denne gang er blitt nevnt. Gapestokken og i sin tid tremerra stod også ved kirkeporten.

        Delikventen skulle ha 27 slag, og risene ble lagt i rekke og rad, 9 stykker etter hverandre. Det skulle slåes 3 slag med hvert ris. Kunne «piskeren» sine ting, flådde han huden av ryggen med 3 slag. Probanten ble bunnet fast til «kagen», og ryggen blottet fra nakken og ned på lårene. Så skred bøddelen til sin gjerning og den mishandledes redselsfulle skrik ljomet ut over kirkegarden. Alt som kunne krype og gå var ved kirken denne dagen, og der stod den store almue, hopen, og kopte, noen følelsesløse, og andre med en salig fryd i sinnet og trolig noen som hadde den største medfølelse med den mishandlede.

        Den kristelige barmhjertighet strakte seg ikke så langt som utpå kirkegarden. Etter at gutten også hadde fått sin bekomst, dro folk heim til sine varme stuer, med følelsen av at det hadde vært en riktig begivenhetsrik dag.

        Nå skulle en tro at Marit Jonsdatter var ferdig med sin kanossagang, men så var ikke tilfelle. I Veøy kirkebok for året 1770 har prosten Røring ført inn følgende:

        «Dom Reminicere Pub. albs. dreng Ørge Ellefs. for begangne tyveri hos hans husbonde Ingebrikt Bottolvsønn Horsgård. Drengens mor var delaktig da hun havde mottaget tyvekostene og givet ham nogle skillinger derfor. De er begge efter dom forut bleven piskede.» Dom. Reminicene betyr Herrens dag eller den 2 den søndag i faste. Denne inntraff mellom 5. og 27. mars 1770. Publ. betyr publisere, gjøre offentlig kjent og absolusjon, skriftemål, forbedelse til nadverden og syndernes forlatelse.

        Denne søndag måtte Marit og sønnen hennes stå utenfor Veøy kirkes lukkede dør hele tjenesten til ende. Enten det var vinter eller sommer måtte de stå der som de ynkelig bodferdige syndere de var og vente på å bli innlatte i «Herrens Hus». Da presten var ferdig med gudstjenesten, skred han med stor verdighet ned til kirkedøren og åpnet denne. Han spurte hva de ville og fikk et gråtkvalt svar. Han gav de to et tegn og skred tilbake til koret. Kommet opp det ene trin som førte fra kirkeskipet til kirkens kor, stoppet han synderne som falt på kne, sammensunkne med gråt og tenners gnissel. Den største anger og ruelse hørte med til seremonien. Så begynte prosten det offentlige skriftemål. Presten sparte ikke på konfekten. Han straffet dem strengt som han selv sier, vrengte deres lille ubetydelige tilværelse og deres ynkelige synder inn og ut. Så skulle de to vende seg mot menigheten og i de mest jammerlige ordelag be om menighetens tilgivelse for sine synder og skammelige gjerninger. Ferdig med dette, var synderen preparert til den hellige nadverd.

        Segnet om denne hendelse har levet i Veøy inntil vår tid. En mann fra Lillevik fortalte meg i 1935 at han hadde hørt om ei kjerring som ble pisket på Veøy en gang i tiden. Den nest siste henrettelse i Romsdals fogderi var i januar 1777. Den dømte var kona Anne Eriksdatter og mot henne ble loven brukt i all sin grusomme strenghet. Mange mennesker som overvar hendelsen ble skremt fra sans og samling og minnet om henrettelsen av Anne Eriksdatter ble aldri glemt av samtiden.

Forhistorien.

        1775 den 30. november ble satt ekstrarett på Lubbenes i Fanne. Retten ble administrert av fogden Jacob Andreas Eeg og 8 lagrettesmenn. Delikventinnen Anne Eriksdatter ble framstilt for retten og avla følgende forklaring og tilståelse: Hun var 36 år gammel og født i Oppland. Var kommet hit med sine foreldre da hun var 1 år gammel. Hennes foreldre ble boende på Strande, og der var også Anne til hun ble gift med enkemann og jordeiende bonde Endre Skjeviken. Etter hans død ble hun gift med husmann Peder Ekreshagen som hun nå hadde tatt livet av med rottegift. Grunnen til denne ugjerning var at mannen Peder, som var i 70 års alderen, var slem og uvennlig mot henne. Giften hadde hun fått hos hospitalkirurg Lange på Molde, for å feregi rotter og mus som gjorde skade i hennes hus. Etter innstendig anmodning fikk hun av Lange utlevert et pulver som liknet en gråaktig deig. Dette pulver eller deig blandet hun samsammen med pepper og ingefær i brennevin og gav mannen. Han drakk dette og ble øyeblilkkelig heftig syk. Han hadde før vært frisk bortsett fra at han hadde dårlige øyne. Mannen beskyldte sin kone for å ville ta livet av ham og da han kort tid etter han hadde fått giften døde, ble Anne arrestert og fengslet.

        Hun forklarte videre at hun i sitt første ekteskap med Endre Skjevik hadde en datter som hette Kirsten, født 1767.

        Under skiftet etter Peder Ekreshagen ble hans bu taksert til  61 rdl. Da Anne var fradømt sitt buslodd, gikk halve delen av de 61 rdl. i kongens kasse. Den eneste arving var det barn med Peder Ekreshagen som Anne nå gikk fruktsommelig med. Dette barn døde kort etter fødselen i mars 1776 og halvsøsteren Kristina Endresd. av Annes første ekteskap var nå eneste arving.

 

Dommen.

        Ti kjennes for rett:

        Bliver delikventinnen Anne Eriksdatter dømt på grunn av lovens 6 boks 6 kapitel 22 artikkel og 1 artikkel, samt forordningen av 16/10 1697 og 7/2 1749, at knipes 3 gange med gloende tenger, hennes høyre hånd levende avhugges og siden hodet med en økse, hvorpå legemet legges på steyle og hodet med hånden festes på en stake og endelig hennes eiendele være forbrudt til kongen.

        Tirsdag den 20. februar 1776 ble dommen stadfestet av Trondhjems lagting og den 4. desember 1776 sender det Danske Kanselli et kongelig reskript, som i ett og alt stadfester den av underretten og lagretten avsagte dom.

        14/1 1777 pålegger stiftamtmannen Trondhjems magistrat 3 stille byens nattmann Jakob Amundsøn til disposisjon for skarpretteren ved den forestående eksekusjon av Anne Eriksdatter. Samtidig beordres Trondhjems skarpretter Stengel å innfinne seg på garden Lønset i Fanne otting den 27. januar for å foreta de fornødne anstalter til eksekusjonen.

         Samtidig bestemmer amtmannen i Romsdal at ikke bare Annes sjelesørger, presten i Bolsøy, men også 2 andre prester, i alt 3, skulle gå i spissen for toget fra Ekren til Lønset.

        Retterstedet ble av amtmannen bestemt å være Varholmen, en liten holme inne i Fannefjorden.

        Varholmen ligger øst for ferjeleiet på Bolsøya. Det kommer av vardeholmen, et sjømerke, vel her helst ei gammel gravrøys.

«Rettferdighet skjer fyldest».

        Den 27. januar kom skarpretteren til Fanne for å ordne med henrettelsen. Den 31. januar s. å. en grå og trist vinterdag, ble så dommen fullbyrdet. Folk var kommet fra fjern og nær. Det ser ut til at slike makabre skuespill hadde en dragende makt over folk flest.

        På Ekren, i den samme stue hvor Anne hadde gitt sin mann giften, ble dommen, av fogden opplest for henne. Skarpretteren hadde gjort knipetangen, et meterlangt fryktelig redskap, ferdig og så lød Annes redselsskrik ut over garden og omgivelsene. Så satte toget seg i bevegelse. Først gikk de 3 prester og sang sine salmer til Herrens pris blandet med Annes smerte- og redselsskrik. Så kom den dømte, plassert i ei kjerre, iført «gemene kleder » og med en strikke omkring halsen, deretter en vogn eller slede med skarpretteren og hans redskaper. Oppe i sleden stod et stort kullbekken og der lå knipetangen, gloende rød. Skarpretteren selv i sin røde jakke og ditto hansker var et skremmende syn, enda han ikke nå lenger ble kalt bøddel og var en uren person. Han ble kalt skarpretter og var nærmest en kongelig embedsmann. 3 gange fra Ekren til Lanset ble Anne mishandlet med de gloende tenger og hennes fortvilte skrik lød langt utover Fannebygda, blandet med prestenes salmesang, noe som ikke klarte å overgå skrikene.

        Kommet til Lønset lå båter ferdige og ferden fortsatte til Varholmen. At Anne enno var ved sans og samling er aldeles ufattelig. Der ble hun knepet for siste gang; det var en gang på gjerningsstedet, en gang på veien mellom gjerningssted og reftersted og til sist på sistnevnte sted. Deretter ble hennes høyre hånd avhugd og så hodet. Det var lagt tilrette en svær stokk og på toppen av denne ble hodet spikret fast med en 12 tommer lang spiker og nedenunder ble hånden festet. Kroppen ble lagt på steyle og slik skulle det være sålenge det fantes rester igjen av den døde.

        Alt dette skjedde, Anne til straff og andre til skrekk og advarsel og i Guds navn og til hans pris. Forstå det den som kan.

Sagnet.

        Ingeborg Paulsdatter var født i Straume i Eid 1760 og gift med Ola Rasmussøn Seljevoll i 1793. Hun døde på Seljevoll som enke i 1846. Hennes far var Paul Andersønn Morkestrand, født 1699. Hans tredje ekteskap var med enka Marit Sørensdatter Straume, født 1735. Hun var datter av Søren Rolfsønn Sæbø og kone Halfrid Jørgensdtr.

        Ingeborg Paulsd. hadde 2 sønnesønner på Seljevoll, Ola og Paul. Den siste var født 1832, død 1912. Paul var 14 år da farmora døde, og han hadde mange fortellinger etter henne. Om denne hendinga som ovenfor er omtalt, fortalte hun at hun var i konfirmasjonsalderen da det var en henrettelse på Fannestranda. Hun var der ikke selv og det var hun takknemlig og glad for, men folk dro avgårde dit den dagen henrettelsen skulle foregå. Båter fulle av folk reiste, og de kom tilbake aldeles vettskremte. Noen mistet nattesøvnen og andre ble mest rare av seg. De forferdelige skrik de hadde hørt der, forfulgte dem i lange tider. De som hadde vært der, greide aldri å kvitte seg med denne grufulle opplevelse.

        Dette var en del av det Ingeborg Paulsdatter hadde fortalt sin sønnesønn Paul Paulsønn Seljevoll og han fortalte det igjen til sin dattersønn som er nedskriveren av disse historier. Ingeborg hadde fortalt mere om denne hendelse, men det ville Paul ikke fortelle sin dattersønn. Det passet seg ikke, sa han.

 

Note. Bolsøybokas tredje del, s. 139-149, er rettsforhandlingene i denne  saken gjengitt i sin helhet ved utskrift av Justisprotokoll nr. 16 for Romsdal sorenskriveri. Videre gjengis brev fra fogden til alle lensmenn om å møte frem ved henrettelsen, hver med 8 mann forsynt med børser. Likeså brev til lensmannen i Fanne otting med pålegg om de foranstaltninger han måtte treffe i anledning henrettelsen. Derimot gis det her ingen beskrivelse av selve henrettelsen, slik at de to fremstillinger kan sies å supplere hverandre.

 Skriftstyret.